Bernhard - medlem nummer 1

Han fikk flere med seg. Mange bidro betydelig, men særlig tre ble nøkkelpersoner – med deres gjennomføringsevne og finansielle investeringsvilje. Ernst Myrbakk, Per Krane og Tormod Harila.

– Bernhard prøvde nok å samle folk som drev forretningsvirksomhet i Tromsø, og det var sånn vi kom inn i dette, forteller Krane. De tre ble spurt om å være med på å etablere en golfklubb i byen.

NOE HELT NYTT

For mange tromsøværinger var golf ganske ukjent. Det var noe enkelte drev på med sørpå. Kulturelt sett var golf noe helt nytt – langt unna tradisjonelt aksepterte nordnorske fritidssysler som laksefiske, rypejakt, og skiturer i fjellet. Og like langt fra fotball og langrenn. Det var i alle fall utgangspunktet.

– Vi flirte vel litt for oss sjøl – en golfklubb i Tromsø, ja, ja. Så langt vi visste var det vel bare vi tre og Bernhard i byen, som spilte noe særlig med golf, sier Myrbakk, som i likhet med de andre hadde kommet borti golf under ferieopphold i Spania.

Men de ble fenget av tanken. Tiden var også gunstig. Norge for øvrig var jo midt i en golf-boom på slutten av 1990-tallet.

STIFTET I 1996

Tromsø Golfklubb ble formelt stiftet den 3. juni 1996. Det ble etablert et interimsstyre, som bestod av:

Bernhard M. Nygård (leder), Alfon J. Hanssen, Jan Klev, Per Krane, Gulla Johnsen, Tormod Harila og Thoralf Willumsen.

– Da vi satt og fordelte de første medlemsnumrene var det aldri noen tvil hos oss om hvem som skulle være medlem nummer 1. Bernhard, selvfølgelig. Han var jo primus motor for alt dette. Han var den samlende faktor, understreker Tormod Harila.

– Bernhard var en entreprenør, som likte å få i gang noe. Han hadde det i seg, og vi hadde tillit til ham. Uten Bernhard hadde vi ikke hatt noen golfklubb eller bane, mener Ernst Myrbakk.

– Det var Bernhard som innkalte til møter, og som kom opp med tanker og ideer. Vi andre var nok gode hjelpere, men jeg kan ikke si at vi var noe særlig mer enn det, sier Per Krane.

Etter stiftelsen begynte jobben for alvor. I september 1996 gikk Bernhard og andre i interimsstyret ut i bladet Tromsø (nå iTromsø), og uttrykte en klar ambisjon:

Målet var å anlegge en golfbane.

– Våre to nærmeste byer, Narvik og Harstad, har allerede skaffet seg en bane. Nå er det på tide at også Tromsø kommer etter, sa de.

6-HULLSBANE I TROMSDALEN

Jakten på et egnet område var allerede godt i gang. I følge den senere konsekvensutredningen (fra juni 2000) ble følgende områder vurdert:

Håkøya: Høye grunnkjøpskostnader, mange berørte eiendommer, tett bebyggelse og en bru som ikke tåler tilstrekkelig vekt, gjorde at øya ble avskrevet som mulig alternativ.

Tromsøya: Det finnes ikke tilstrekkelige og egnede arealer for en golfbane på øya.

Kvaløya: Her er jordbruksdriften fortsatt i gang, og mulige områder er bebygd såpass tett at store åpne områder ikke finnes. Håkøybotn er svært lite egnet på grunn av store myrområder. Utbyggingskostnadene ville blitt svært høye. Finnvikdalen består av bare myr, og er av økonomiske grunner uakseptabel.

Tønsvikdalen: Her ligger rullestein helt oppe i dagen, og jordlaget er tynt. Økonomisk umulig.

Movika: Myr, eierforhold og stigning gjør stedet uinteressant.

Snarbydalen: Området består utelukkende av myr, og er ikke interessant for utbygging.

Ramfjordmoen: Golfklubben antok først at dette kunne være et meget bra område, men ved en jordbruksteknisk vurdering ble det konstatert aurheller (et sammenkittet, mer eller mindre hardt jordlag) om lag 10 cm under overflaten. Dette laget ville måtte fjernes, og man kom til at dette alternativet ikke var økonomisk gjennomførbart.

Tromsdalen: Var mest aktuell for en golfbane – selv om det var store utfordringer. Her var det kun plass for maks en 9-hullsbane, ikke en 18-hullsbane. Skepsis fra grunneiere og mulige konflikter med andre friluftsinteresser i området kunne også gi trøbbel.

NOEN RINGTE – FRA BREIVIKEIDET

Likevel, sent i april 1997 gikk golfklubben ut i avisa Nordlys og lanserte planer om en 6-hullsbane på et grøntområde sør for kunstgressbanen i Tromsdalen. Ambisjonen var utvidelse til 9 hull innen år 2000. Nå gjenstod det å få grunneierne i området med på planene.

Men så kom en telefon som skulle endre alt. Bernhard ble oppringt. Det var fra Breivikeidet.

(Av Bengt Nielsen)