Du ser dem hver gang du er på banen. Konsentrert bak rattet på en fairwayklipper, eller smilende bak kafedisken i klubbhuset.

En har grønne gener og kjører Saab, en annen er fra Alpene og snakker finsk, og en tredje er oppvokst på Håpet og trives best når det er full fart.

Her er de – staben som jobber og står på for å gi oss gode golfopplevelser:

Faren var greenkeeper, så Roger Franzen har det i blodet – denne sansen for det grønne.

– Jeg har jobbet med gress i 40 år. Min far var greenkeeper på den lokale golfbanen hjemme i Nykøping, og jeg var med ham ut på banen. Han lærte meg mye.

Hver vår, normalt 1. april, pakker Roger bilen på hjemstedet rett sør for Stockholm – og setter kursen nordover. Han og hans firbeinte følgesvenn Ludde. I en Saab-95, 2009-modell.

1840 kilometer senere er han framme på Breivikeidet, og klar til å begynne sesongen som greenkeeper på verdens nordligste 18-hullsbane.

– Det første jeg gjør om våren når jeg kommer og det begynner å tine ute på banen, er å bruke nesen, luktesansen. Hvis banen er rammet av mye isbrann, lukter det nemlig råtne egg av jorda.

LITT SLEM VINTER

Da han kom oppover  i 2021, hadde det vært en litt slem vinter for gressveksten. Mye regn på senhøsten, barfrost på våt mark, og de store snømengdene kom ikke før i februar.

Det ga dyp tele. Siste telen gikk faktisk så sent som langt ute i juni måned.

– Men jeg har tro på at det blir grønt, for det lukter ikke ille av jorda ute på banen, sa Roger til oss tidlig i juli.

Og han hadde jo rett. Gresset kom seg ganske bra i løpet av sommeren, selv om det var smått med varme sommerdager.

– Med tanke på at vi bare er to mann fast i banearbeid (han og Dmitri Ivanov), så synes jeg at banen er blitt bra i løpet av de seks årene vi har vært her, sier Roger.

HULLPIPELUFTER OG GJØDSEL

Å skape god gressvekst så langt nord er en utfordring. Vedlikeholdet av banen er alltid i utvikling. Denne sommeren har han prøvd seg litt fram på en del av fairwayen på hull 11. Der har han luftet jorda på to ulike måter, med knivlufter og hullpipelufter, kryss-sådd og deretter brukt hønsegjødsel istedenfor kunstgjødsel.

Til slutt har han toppdresset med bunkersand, som gjør at sanden trekker ned i jorda og gjør den mer luftig. Deretter vannet han fairwayområdet med manuell sprinkler. Det har gitt resultater, og området er blitt grønnere, mener han.

Han har sine rutiner. Hver kveld tar han seg en tur på banen og ser etter, på hans spesielle steder. Sjekker gressveksten.

Snart er 2021-sesongen over. Rundt 1. oktober setter han og Ludde kursen sørover igjen. Med håp om at vinteren som kommer på Breivikeidet vil være av det gressvennlige slaget. Mye snø tidlig vil være helt perfekt.

FANT GOLFKØLLER I BESTEMORS KJELLER

Daglig leder Bjørn Sønsteby vokste opp ved en av verdens største skiflygingsbakker. Han er fra Vikersund, kom til Tromsø i 1989 og begynte i forsikringsbransjen.

Han hadde ikke noe spesielt forhold til golfen – inntil han helt tilfeldig kom over et eldgammelt sett med golfkøller, som stod i kjellerboden til hans danske bestemor.

– Dette var et golfsett fra 1930-tallet, og jeg forelsket meg i det.

Han fikk prøvd litt golf på en drivingrange, men ordentlig fart i golfspillet ble det ikke før han kom til Tromsø.

– Det er en fantastisk hobby. Ute på golfbanen har du et fristed. Man setter mobilen på lydløs, og kan koble ut omverdenen. Det er sosialt, du får trim og du konkurrerer først og fremst med deg sjøl.

BLE FØRSTE KLUBBMESTER

Bjørn var i en årrekke engasjert som tillitsvalgt i tromsøgolfen, både som menig medlem av styret og som styreleder i klubben. Siden mai 2017 har han vært daglig leder av golfanlegget.

Som leder gleder han seg over hvert eneste gode værvarsel – fordi det betyr mye folk ute på banen, og god fart i aktiviteten.

Han tror det er viktig at en daglig leder også er golfer.

– Jeg tror det kan være en viktig forutsetning for å skjønne hva det handler om, å ha kunnskap om de forventninger golfere har til anlegget. Men du trenger ikke være en god golfspiller, det er jeg et bevis på, ler han.

Men der er han nok litt beskjeden på egne vegne. Han var faktisk den første klubbmesteren for herrer i Tromsø Golfklubb, tilbake i 2001 da banen på Breivikeidet ikke var helt ferdig og mesterskapet måtte spilles i Skjomen ved Narvik. I dag spiller han på et rimelig lavt hcp.

Som daglig leder ønsker han fornøyde medlemmer, og han har en drøm:

– Ja, det ville vært å ha økonomi til å kunne ansette en pro, for å ivareta både nye og gamle medlemmer på en best mulig måte.

EN RAMFJORDING FRA HÅPET

Som golfspiller har Hanne Martinsen hatt en særdeles kort karriere – i alle fall så langt. Hun gikk en halv runde på banen med instruktør, og det var det.

– Jeg har jo ikke tid, forklarer hun, som gjennom mange år har vært et viktig og vennlig ansikt utad i klubbhuset. Hun begynte i kafeen i 2009 og er i dag driftsansvarlig for denne delen av virksomheten. Hun stortrives – særlig når det er fullt hus og full fart.

– Da er det moro. Jeg setter stor pris på kundene. Etter tolv år her, kjenner man jo de fleste godt. Man får flire litt, skøye og være glad.

Hanne er ramfjording i dag, men vokste opp i byen, på Håpet. Når hun ikke arbeider på golfbanen, er hun i jobb som pleieassistent på demensavdelingen på Mortensnes sykehjem.

To av barna hennes har vært ekstrahjelp på golfanlegget i sommer: Marte (15), som har jobbet i kafeen og Sivert (16), som har vært i sving i banearbeid.

SKULLE BLI ELEKTRIKER

Banearbeider Dmitri Ivanov  har 20-års jubileum som breivikeidetværing, og 10-års jubileum som ansatt på golfbanen.

Han kom til Norge som elleveåring i 2001, sammen med moren – fra Sankt Petersburg. Den gang var golfbanen på Breivikeidet under bygging. Områder som før hadde vært land for jordbruk og skogsbruk, ble forvandlet til fairways, rough og greener.

– Jeg husker at jeg fikk være med på banen i utbyggingsperioden. Fikk sitte på Gatoren og være med å fjerne kvister.

Han skulle egentlig ikke jobbe med gress, fairwayer og greener. Planen var å bli elektriker, og han tok elektro og el.energilinja på videregående.

Men slik gikk det altså ikke. Han begynte å arbeide på golfbanen i 2011, og i dag er Dmitri er en viktig ansatt ute på golfanlegget.

FRA ALPENE

Julie Dussolliet  er fransk og kommer fra alpebyen Annecy – og er glad i vinter, snø og ski. Men nå er det golf som gjelder. Hun er medarbeider i kafeen, men er også å se på ballplukketraktoren på drivingrangen.

Hun behersker finsk og arbeidet som skiguide i Rovaniemi, da hun fikk tips om at det kanskje var jobbmulighet for en vinterguide i Norge – nærmere bestemt i Aurora Alps (i dag overtatt av Norwegian Travel Company) som har hatt vinterdriften sin fra klubbhuset på Breivikeidet.

– Jeg tok kontakt med sjefen i firmaet, fikk jobb og begynte i mai/juni 2019.

Så kom koronaen som førte til et betydelig fall i turistmarkedet, og golf ble et fint jobbalternativ for henne. Hun har blitt på Breivikeidet, der hun trives.

– Men det har også vært litt utfordrende å venne seg til mørketida – og det typiske tromsøværet med masse regn om sommeren, sier hun. På norsk. Hun har et godt språkøre og har tatt det vanskelige språket vårt imponerende kjapt.

– For meg er det kjempehyggelig at jeg kan snakke mye mer med dere nå i år, enn jeg kunne i fjor, sier Julie.

ROUGHKLIPP OG REGNSKAP

Jan Frode Pedersen er en annen vi har møtt jevnlig ute på banen i sommer, sittende godt kledt på en klippemaskin. Han har steppet inn som ekstrahjelp, og klipt fairwayer og rough et par-tre ganger i uka – og har stortrivdes med det.

Jan Frode fører også regnskap for Tromsø Golfklubb.

(Av Bengt Nielsen)